Hvorfor er enkle ting ofte vanskelig å komme frem til, forstå og bruke?

Jeg kom til å tenke på dette fordi i min hverdag fra bank og finansbransjen er det mye fokus på teknologien Blockchain – som noen kanskje kjenner fra Bitcoin-verden.

Blockchain er spådd til å kunne revolusjonere bank og finansverden, og områder som krever en form for notar-tjeneste. En av de bedre beskrivelsene for hvordan blockchain fungerer – kan du forresten se her, men Blockchain er ikke emnet her.

Spørsmålet er mer hvorfor det er så vanskelig å komme frem til, forstå og bruke det som kanskje for mange er en relativt enkel sak?

Har du tenkt på at den egentlige utfordringen kan ligge i å avlære det vi allerede vet, og egentlig ikke knyttet til hverken kompleksitet eller enkelthet for den saks skyld i det nye?

Kunnskap som en begrensende faktor

For litt siden var jeg på et lederkurs hvor Dale Carnegie diskuterte hvordan vi må utfordre den kunnskapen vi har for å tenke nytt. Eksemplet som ble tatt opp kom fra USA hvor en av de snøyfylte statene hadde store utfordringer med jernbanenettet sitt. Problemet de hadde var enkelt: snøen som lavet ned ville til tider bli så tung, at det medførte brudd på strømledninger som gikk langs togskinnene enkelte steder.

De fleste løsninger for en slik utfordring vil som regel ta utgangspunkt i analytiske tilnærminger, og typisk lede ut til en konkret løsning som er logisk og velfundert. For dette tilfellet, ble løsningen der i mot ganske utradisjonell.

De fant ut at de trengte en stor hårføner.

De hadde dog ikke en stor hårføner, men de hadde noe tilsvarende. Et helikopter. Allerede her vil kanskje mange falle av resonnementet – for hva har vel en hårføner med et helikopter å gjøre? Løsningen på problemet ble altså at de fløy et helikopter langs jernbanen for å blåse av snøen som en om det skulle vært en hårføner.

Nå er nødvendigvis ikke løsningen i seg selv så viktig her – eller om den er sann. Poenget er  belyse vanskeligheten med å tenke slike «ut av boksen»-løsninger.

Det handler om kunnskap, eller rettere sagt: for mye av den.

Kunnskap er faktisk en begrensende faktor på samme måte som mangel på kunnskap er det samme. 

Låsing

Kunnskap er å vite noe – og det skaper samtidig begrensninger i form av kognitiv forutinntatthet. Det eksisterer mange teorier og undersøkelser som prøver å forklare dette fenomenet, men ofte handler dette om «låsing» (Eng: Fixedness).  Låsing er en manglende evne til å se mulighetsrommet for hvordan noe som er kjent, og med et gitt formål, også kan benyttes til andre formål enten alene eller kombinert med en annen løsning.

Vi vet hvorfor noe er til, vi vet hvordan det fungerer og vi vet hva vi skal benytte det til. Å bryte ut av dette mønsteret bryter med sunn fornuft og våre rasjonelle vurderinger.

Et godt eksempel på det motsatte, er hvordan barn av mangel på låsing kan finne på å både stille interessante spørsmål – men også løse problemer som for voksne kan fremstå som komplekse.

En TED-talk jeg så med stor glede for en stund tilbake poengterer et annet aspekt av dette – hvordan vi allerede fra barndommen blir opplært til å være mer analytiske og rasjonelle i vår tilnærming på bekostning av kreativitet.

I en alder av fem år mangler et barn de fleste former for låsing – men allerede ved syv-årsalderen vil et barn ha en såpass stor forståelse for kompleksitet at låsing vil begynne å oppstå.

Resultatet av dette gjør at vi får utfordringer med innovasjon – eller å forstå hvordan noe enkelt, alene eller sammensatt med noe annet plutselig kan løse eller benyttes til noe særs komplekst.

Tre former for låsing

Det eksisterer flere typer låsing – og de fleste operer med følgende tre:

Helikopter-eksemplet ovenfor er et godt eksempel på noe vi kaller for funksjonell låsing. Det å benytte et helikopter til å blåse snø av strømledninger er ikke nødvendigvis det du ville tenkt på hvis du skulle kommet med en løsning på problemet nevnt tidligere – ei heller hvis du skulle fortalt noen om hva et helikopter kan benyttes til. De fleste vil tenke du benytter et helikopter til å fly.

Andre former for å låsing går mer på det visuelle eller de fysiske formfaktorene. I mine (enda) yngre dager arbeidet jeg mye med grafisk design og bet meg merke til hvor vanskelig det var å komme med et nytt forslag til et design hvis jeg først hadde lagd ett. Ofte endte det med at design nr. 2, 3 og 4 kun var variasjoner av det første.

Hvis du skulle bli bedt om å lage en ny mobiltelefon, hvordan ville den sett ut? Sannsynligheten er stor for at du ville utformet den i en rektangulær form med en stor skjerm. 

Denne formen for låsing – kalles for design-låsing og er vår manglende evne til å se bort fra allerede definerte design, og gjør at vi vil ende opp med å designe en ny løsning ganske lik den som allerede eksisterer.

Den siste formen for låsing – kan enkelt illustreres med følgende bilde:

dots

På lederkurset med Dale Carnegie – fikk vi nettopp dette bildet, presentert med følgende oppgave:

Benytt fire sammenhengende streker som går igjennom alle 9 prikker.

Løsningen på oppgaven er ganske enkel, men likevel vanskelig fordi vår tanke om hva målet er, begrenser oss. Denne typen låsing kalles mål-låsing, og utløses av vår egen oppfattelse om hvilke begrensninger, eller føringer som ligger i å nå et mål.

Kan forøvrig nevne at undertegnede valgte å flytte alle prikkene inn på en linje og trekke én rett strek igjennom. Andre kreative forslag var å lage en tykk strek som dekket alle 9 prikker.

Hvorfor er det enkle ofte vanskelig å forstå?
Ironisk nok er svaret på det spørsmålet – i seg selv relativt komplekst.

Jeg vil også anbefale å lese følgende artikkel fra HBR for teknikker som tillater deg å komme deg ut av låsing i kreative og innovasjonsprosesser.

Israr

PS: Hvis du ønsker å utfordre din egen låsing, sett deg inn i de fire dimensjonene våre – og se hvorfor en safe enkelt kan brytes opp ved å benytte tid. 

[fbcomments]